Reiste til Etiopia i hui og hast for å utdanne kreftsykepleiere

 

Da Oslo universitetssykehus ba Farmasøyter uten grenser om hjelp til å gi sykepleiere i Etiopia en mastergrad i klinisk onkologi, var vi ikke vanskelig å be.

Farmasøyt Wendy Klem hadde vært på kreftsykehuset to år tidligere, og hjulpet til med opplæring og installering av sikkerhetsbenk for tilberedning av cellegift. Erfaringen fra den forrige reisen, samt mange års kompetanse innen produksjon av kreftlegemidler, helse, miljø og sikkerhet, gjorde at hun visste akkurat hva som behøvdes. Dette skulle hun klare, selv om det var bare to måneder til utreise, og kort tid til forberedelser. Da Wendys kollega måtte melde avbud, reddet sykepleier Kristin Nordvik utreisen ved å kaste seg rundt, to uker før planlagt avreise.

 

I Etiopia diagnostiseres 120-150 000 nye krefttilfeller hvert år. Kun en prosent av pasientene får hjelp av en kreftlege. Utenfor kreftsykehuset i Addis Abeba, står pasienter i kø for å få time. De har store smerter, utvekster, stygge sår, og mange er døende. Inne i poliklinikken ser overlegen spørrende på de to utsendte fra Norge. Han har glemt avtalen deres, men hilser vennlig på dem, før de slipper til neste pasient. Det gjør inntrykk å se alle som har reist fra hele landet for å få hjelp. De kjemper seg fram mellom alle de andre syke, og de er heldige hvis legen kan ta i mot dem. Dødeligheten er nærmere 80%. Det foregår ingen prioritering av pasienter som kan bli friske. Kreftleger som var ventet tilbake etter utdanning i andre land, har ikke kommet.

Den norske kreftlegen Johan Tausjø ønsket å gi noe tilbake til Etiopia, landet han vokste opp i. Han tok initiativ til å starte utdanning av helsepersonell i Addis Abeba, i samarbeid med OUS. Fem leger blir etter planen ferdig utdannet i 2017. 22 leger er under utdanning. Planen er å øke antallet år for år, i tillegg til å utdanne sykepleiere og stråleterapeuter. De som blir tilbudt utdanning, får fem års bindingstid til sykehuset i etterkant, for å sikre at ressursene forblir i Etiopia. I tillegg skal de som blir tilbudt utdanning, selv bli i stand til å utdanne flere.

Kreftsykehuset i Etiopia har tre farmasøyter, som også behøver støtte til å øke sin kompetanse. Det produseres over hundre cellegiftkurer hver dag, som er sammenlignbart med det antallet som produseres ved Radiumhospitalet.

Mens Radiumhospitalet kan skilte med over dobbelt så mange farmasøyter, ny helautomatisert produksjonsprosess etter millioninvestering i en robot, og topp sikkerhet med blant annet avansert trykkregulering av luften i produksjonslokalene, kan kreftsykehuset i Addis Abeba skilte med en enkelt sikkerhetsbenk fra åttitallet som ble installert i forfjor, med et laken over luftinntaket for å beskytte preparatene som skal tilberedes mot støv.

Den blir lite brukt.

 

Rommet med sikkerhetsbenken er nedstøvet og fult av rot. Pleiepersonalet tilbereder ofte cellegift på små trillebord. Når de ikke bruker sikkerhetsbenken, bli det søl utover vegger, gulv, hud og klær. Mens norske produksjonsapotek har glatte og desinfiserte overflater overalt, har gulvene på kreftsykehuset i Addis Abeba sprekker overalt. Noen linoleumsflekker her, litt gulvbelegg der. Kreftsykehuset ble bygd på 70-tallet, og ingen penger har blitt brukt på vedlikehold siden da. Sykepleierne bruker klorvann til å rengjøre, og klorlukten dominerer alle rom. Trillebord med cellegift kjøres inn i rommet til pasienten, og hele pasientens familie. Sykehusinfeksjoner er det ingen som snakker om.

Det er mange ganger tomt for både munnbind og hansker. Innkjøperne på sykehuset har liten kunnskap om medisinsk utstyr, og det er vanskelig å prioritere. De ansatte har minimal beskyttelse mot de skadelige giftstoffene de håndterer. De har mangelfull kunnskap om risikoen de utsetter seg for, og dermed også lav bevissthet om at de kan unngå helseskader med bedre sikkerhetsrutiner.

 

Kan man forbedre slike forhold med å forelese fem timer hver dag i fem dager, lage eksamensoppgaver og evaluere mastergradsstudenter i kreftsykepleie, når man aldri har laget eksamensoppgaver før?

 

De to norske damene måtte løse utfordringen på sin egen måte, der og da. Kristin Nordvik hadde forberedt et foredrag om kliniske studier, noe hun hadde full kontroll på, etter å ha jobbet med forskning på kreftlegemidler i mange år. Hun måtte begynne helt på nytt, da hun innså at ingen av de ti sykepleierne hun skulle utdanne, hadde hørt om en klinisk studie før. De visste rett og slett ikke at legemidler var noe som man forsket på.

 

Tiden de hadde brukt på forhånd til å sette seg inn i pensum, strakk ikke helt til. Språket var vanskelig for studentene, og undervisningen kunne vært bedre, med flere eksempler fra deres egen hverdag. Allikevel klarte de to damene fra Norge å skape engasjement. Studentene fikk prøve å ta ansvar for sin egen situasjon. Hva kunne studentene selv gjøre bedre, i sin hverdag? Hvordan kunne de gjøre små endringer i egen praksis for å redusere søl, og beskytte seg selv og andre mot helseskader?

 

Studentene var veldig nervøse før eksamen. De måtte få B i emnet for å bestå, de skulle svare på 66 spørsmål, pluss en praktisk del. Alle studentene bestod. Forhåpentligvis har de nå et grunnlag til å forstå sin egen situasjon, og bidra til større trygghet i legemiddelhåndteringen, både for seg selv og for sine pasienter.

 

Farmasøyter uten grenser planlegger flere reiser til Etiopia for å bidra med en legemiddelkompetanse, som er helt nødvendig.

Les mer om hvordan du kan støtte arbeidet vårt her!

 

Advertisements
Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: